ASPARGESBØNNER
Aspargesbønner (Phaseolus vulgaris) eller grønne bønner har jeg alltid dyrket i grønnsakhagen.
Sikkert først og fremst fordi mine besteforeldre og foreldre alltid dyrket det, men også fordi det er en grønnsak som har lang høstetid, er delikat og ikke minst veldig god.
De kan dampes raskt, og spises med salt og smør, blande de i woken (som siste ingrediens), dyppe de i varmt saltvann og putte de i pai, eller blansjere de og blande bønnene kalde i salat.
Da jeg hadde mange små barn og veldig lite penger, så var det også en fornuftig grønnsak og dyrke, den er veldig sunn (rik på fiber og B-vitaminet folat), nokså dyr å kjøpe og hadde mange tilberedningsmuligheter (glemte jeg å nevne forvellede bønner og finhakket bacon-NAM!).
Bønneplanter er varmekjære, slik at jeg sår de når jorden er litt oppvarmet. Tidlig i juni. I Trøndelag hvor jeg vokste opp dyrket vi dverg aspargesbønner. Da var de lette å dyrke i under plast. På Orust eller i Oslo legger jeg bare Agrylduk (en slags fiberduk som puster, isolerer, og slipper fuktighet og lys igjennom, men ikke insekter) over i starten. Det finnes mengder av sorter å velge imellom.
I år dyrket jeg en enkel dvergaspargesbønne som bærer rikt, elegante jevne, tynne bønner, men har langt kortere høstetid enn de høye. Jeg valgte også en klatrebønne med det treffende navnet “Blauhilde”. Den vokste raskt, hadde store, dekorative, blanke, mørk grønne blader, lilla blomster og lilla bønner. Den har jeg høstet siden slutten av juli, og det er fortsatt mengder igjen. Det kan være lurt og høste grundig med jevne mellomrom slik at plantene fortsetter å produsere nye bønner.
