HJEMMEULYKKER

Det dør flere mennesker i hjemmeulykker enn i trafikken. Årsaken til den vanligste hjemmeulykken er fall.

Igår søndag var det fantastisk vær å gjøre  hagearbeide i. Sjefen og jeg var ute i hagen. Da er selvsagt storpuddelen Ulla og rottweileren Milo med. Disse årene nå hvor de tre største ungene har flyttet ut så har vi fylt på med hunder.. (Nå kan dere lure unger, hvem som er rottweileren og hvem som er puddelen!)

Den forrige rottweileren vi hadde het Cleo, og vokste opp med fire barn. Jeg vet at mange tenker at en mindre egnbar hund i en barnefamilie skal du lete lenge etter, men rottweilerne er rolige,  selvsikre hunder med høy smerteterskel som tåler det aller meste. Det var aldri hjemme alene fester ute av kontroll hos oss.

Rottweileren som etterfulgte Cleo da hun døde, heter Milo og er nå to år og helt i lommen på den tre år gamle storpuddelen vår Ulla som er sjef og hjernen bak alle operasjoner som foregår en halv meter over gulvet.

Da vi voksne på to ben ryddet i hagen, lekte Milo og Ulla som vanlig. Det er jo to store, unge energiske hunder, vant til nokså lange turer, så de er sterke og spreke. Ulla jaget Milo rundt huset. Grusgangen, terassen,  opp på muren langs plenen, ned på terassen, trappen og grusgangen igjen. Rundt og rundt.

Treterassen var glatt, Milo glapp i tilspranget opp på muren og smalt rett inn i den med den ene bakfoten, og fikk et veldig dypt kutt. Hun veier rundt 36 kg, og hadde stor fart (hun må jo løpe foran en storpuddel som veier nesten halvparten så mye, har en halv gang så lange ben og er skikkelig sprek). Milo gråt som en baby, og ville bare sitte i fanget til mamma. Sjefen avgjorde at såret måtte sys.

Siden jeg er særdeles svak på blod, men veldig sterk på raking av løv, dro Milo og Sjefen og fikk røntget, sydd indre og ytre sting, antibiotikasprøyte, og smertestillende sprøyte på “bak-kneet” til Milo.  Vetrinærer må være litt som barneleger. Flinke med foreldre og barn. Og dyrlegen til Ulla og Milo på Sinsen Dyreklinikk er fantastisk. Hun er real, konsis og elsker hunder på en realistisk måte. Ved hjelp av slike dyrleger og nokså fornuftige foreldre, så er Milo overhodet ikke beskyttende for kroppen sin, og alle på klinikken fikk se på det dype kuttet hennes inn til benet. Da hun kom hjem var hun døsig etter sprøytene og veldig frossen, (Bildet over).

Siden kuttet var helt inn til benet, skal hun være rolig i en uke(!!!), og gå på antibiotikapiller. Hele uken må hun passes på slik at hun ikke river av bandasjen sin. Dvs at hun ikke kan snike seg vekk og krabbe opp i sofaen på stuen på Sjefen sin plass og snorke uforstyrret i mange timer, men blir fotfulgt rundt i huset. Hun er oppriktig frustrert, men hun har spist utmerket, gnaget kjøttben og sovet godt i natt.

Sjefen, Milo og Torstein. Milo elsker å være i båten, selv om hun er en helt elendig svømmer.

Tora, Milo og Torstein

Milo og Ulla

Ulla

Milo

Ulla og Milo på tur i regnvær.

Ulla og Milo leker i skogen.

På løpetur med storesøster Sigrid.

Skjalg og Anna klipper Ulla.

Milo, 8 uker.

Cleo, vår første rottweiler og Torstein i 2004.

Skjalg, Torstein og Ulla

 HOME ACCIDENTS

It was wonderful weather to do garden work last Sunday. The boss and I were out in the garden. Obviously the Standard poodle Ulla and the Rottweiler Milo was joining us. The last 8 years where the  three largest kids have moved out we have filled the gaps with dogs .. (Now you  kid can wonder, who are the Rottweiler and who’s the Poodle!)

The previous Rottweiler we had was named Cleo and grew up together with four children. I know that many people think that a Rottweilers are unsuitable dogs for a family with children, but Rottweilers are calm, confident dogs with high pain threshold and can withstand almost anything. There were never home alone parties out of control.

The Rottweiler who succeeded Cleo when she died, was named Milo and are now two years old and completely in the pocket of the three-year-old Standardpoodle  Ulla’who are the undisputed boss and mastermind behind all the operations taking place half a meter above the ground.

When we adults on two legs cleared the garden,  Milo and Ulla were playing around as usual. It’s two fairly large, young energetic dogs, accustomed to long walks, so they are strong and agile. Ulla chased
Milo around the house. Gravel path, terrace, up on the retaining wall, along with the lawn, down on the terrace again, stairs and gravel path again. Around and around.

The terrace of wood was slippery. Milo slipped when she jumped up on the retaining wall and instead slammed straight into it with one of her back legs and got a very deep cut. She weighs about 36 kg and had a very good speed (she’s got to run in front of a King poodle that weighs almost half as much, has almost twice as long legs and are very slim). Milo cried like a baby and would just sit in mums lap. The Boss decided that the wound had to be sewn. Since I am particularly weak in my dealings with blood, but very strong in the raking of leaves,  Milo and The Boss vent to the vet and got x-rayed, stitched inner and outer sutures, antibiotic injection, and analgesic syringe “behind-knee “to Milo.

Vets must be a bit like paediatricians. Clever with parents and children. And  Ulla and Milo’s vet at Sinsen Animal Clinic is wonderful. She is firm, sweet and is genuinely loving dogs in a realistic way. Using vets like that and being relatively sensible parents (I know the kids disagree in that), Milo is not at all protective of her body, and everyone at the clinic could take a look at her wound and even touch it. The cut was deep and straight into the bone. When she got home, she was drowsy after syringes and very frozen, (photo above).

Since the cut was so deep, she will have to be calm for a week (!!), eating antibiotics pills every day. She must ensure throughout the week so that she doesn’t tear off her bandage. This means that she can not sneak off and curl up in the couch in the living room on the Boss’s place and snore undisturbed for many hours, but are being, after her own opinion, harassed around the house. Milo is genuinely frustrated, but she has eaten excellent, gnawed meat bones and slept well all night.