STEINSOPP

Det er et spesielt bra steinsopp år i år, og det er en god unnskyldning til å komme seg en tur ut i skogen,

Stiensoppen er lett å kjenne igjen, med sin flotte sjokoladebrune hattefarge, rørene på undersiden av hatten som først er benhvit, deretter blekgul, deretter skittengulgrønn på veldig store eksemplarer. Den enkleste måten å se at det er steinsopp fremfor rødskrubb, brunskrubb eller furuskrubb (alle gode matsopper), er at dersom du deler opp soppen så blir ikke kjøttet misfarget, men beholder den benhvite fargen. Dessuten har ikke steinsoppen et mørkt nett på stilken på samme måte som skrubbene.

Steinsoppen finner du i svakt skrånende, spredt løvtreskog. Gjerne på litt mere næringsrike steder enn feks. piggsopp og kantareller.

Her på Gåre 20 mil syd for Oslo, vokser den på skyggesiden av trærne, helt ned til der stranden starter.

Steinsoppen er vel den beste matsoppen vår, og jeg synes den er mildere, rundere og mere aromatisk enn både traktkantareller og kantareller. Ifølge en veldig dyktig kokk jeg kjenner (mammaen til Anna), skal du skjære opp soppen i ca jevnstore biter, for deretter å kjøre de i mikrobølgeovnen til soppen svetter. Deretter fryser du den i en lufttett boks/ pose.

Det fine med både skrubbene og steinsoppen er at de er så enkle å plukke. De vertikale små rørene på undersiden av hatten er veldig lett gjenkjennelig. Gallerørsoppen kan ligne litt på disse soppene. Den har en litt mer olivenbrunfarget hatt og et rødbrunt årenett på stilken. Rørene er først hvite så skittenrosa. Gallerørsoppen er heller ikke giftig, den smaker bare vondt.